Vigdis

Hvem skulle trodd at Fitzgerald kunne være så positiv.

Woolf, ass. Skulle likt å høre henne da hun fremførte dette.

"[...] thinking I regretted my lost youth when I only envy the delights of losing it. Youth is like having a big plate of candy. Sentimentalists think they want to be in the pure, simple state they were in before they ate the candy. They don't. They just want the fun of eating it all over again. [...] I don't want to repeat my innocence. I want the pleasure of losing it again."Dette er en veldig fin historie om å vokse opp og om hvordan man blir formet i prosessen. Amory var ikke en favoritt fra begynnelsen av, men jeg likte utviklingen hans gjennom boken. Jeg må også innrømme at jeg likte at Fitzgerald har skrevet inn små dikt som karakterene (særlig Amory) får æren for, selv om ikke alle var like gode.

Noen ganger blir man ferdig med en bok og tenker "Jeg må ha misforstått, det må være noe jeg har gått glipp av." Noen ganger er det visst ikke det.

Jeg strigråt i nesten en time da jeg så filmen første gang. Jeg var ikke rørt eller sint, ikke en gang trist; det var mer en følelse av intens håpløshet. Jeg mistet all troen på mennesket og jeg kunne ikke slutte å gråte før jeg kom frem til at jeg ikke trodde vi ville oppført oss sånn om noe lignende skulle skje i virkeligheten. Noen få, kanskje, men ikke flertallet. Jeg valgte å tro på samhold og solidaritet. Da jeg senere leste boka, var jeg ikke bare forberedt, jeg hadde også bestemt meg for at jeg ikke trodde på den. Jeg ble derfor åpenbart ikke like påvirket av den som jeg ble av filmen, men det var fortsatt en mektig trist historie.